Undertegnedes sønn, stifter og daglig leder i Løvetann, er rammet av Utøya tragedien.

Han arbeider i AUF og var dessverre på øya da tragedien rammet alle som var der.

Hans ufattelige historie er ubeskrivelig vond. Det er det også for svært mange andre.

 

 

 

Som pårørende er det vanskelig å takle at min eldste sønn var millimeter fra å bli drept.

Angst, sjokk, vantro og sorg er det som følger i en situasjon som dette.

Jeg har opplevd å nesten miste min yngste sønn for 20 år siden. 20 år med kamp for å få adekvat hjelp fra det offentlige hjelpeapparat. Han har en kronisk sykdom.

 

Denne gang skal jeg bruke mine erfaringer, min sorg og mitt sinne, til å hjelpe andre som er i samme situasjon som meg og min Utøya rammede sønn.

Denne gang skal jeg komme frem og vise hva vi kan tilby også til de unge med somatisk sykdom og/eller psykiske vansker.

 

Onsdag den 10.august var jeg på Helsedirektoratet i et møte med direktører, lege og psykolog med den hensikt på fortelle at hjelpeapparatet ikke har fungert for meg og min sønn, med den hensikt å presentere et hjelpeapparat som har erfaringer innen behandling av krigstraumer.

Alle de tusenvis av mennesker som er berørt, og i mange tilfeller nå sykemeldes, har behov for å velge sin egen behandling.

Selv om det er opprettet et psykosoialt team, er det ikke sikkert dette fungerer for alle.

 

Gjennom Løvetann vil jeg jobbe for at vi får opprettet ungdomsgrupper og pårørendegrupper.

Vi skal ha et tilbud hvor gruppene skal få selv lov til å velge hva de må ha med tanke på behandling for å bearbeide den grusomme opplevelsern.

Slik det er i dag, er vi rammede spredt over hele landet. Vi har ingen faste rutiner på at vi kan møtes og prate med mennesker som forstår hva vi snakker om, andre pårørende og de unge seg i mellom. Dette er vi fratatt fordi det psykososiale tilbudet er lagt ut i kommunene.

 

Det minste vi burde få er å samles i hyggelige omgivelser, gruppe for gruppe, være sosiale og få adekvat hjelp.

Noen må selvsagt betale regningen, enten det blir det private næringsliv og eller det offentlige.

 

Burde ikke staten ta den regningen nå i stedet for å vente til flere tusen blir sykemeldt?

Blir ikke dette en stor samfunnsøkonomisk kostnad på sikt?

Selvsagt blir det en stor kostnad. Reaksjonene for de rammede kan komme etter kort tid eller etter mange år. Jeg snakker ut fra erfaring.

 

Til de av dere som kan tenke seg å bidra, gjennom pengestøtte, slik at vi får i gang et raskt og effektivt tilbud, så er konto nummeret: 1503 12 57953

 

 

Med vennlig hilsen

Janecke Reed-Larsen